Jul i Pengefjell

Forbudet om TV-reklame rettet mot barn, har gitt seg mange utslag. Noen unngår lovverket ved å sende fra London, noen har gitt opp å sende barneprogrammer fordi det bare er en kostnadspost, mens noen har klart å bygge millioninntekter på ikke å sende reklame i det hele tatt. I stedet sender de halvtimes programmer stappet med produkter som blir promotert i hver eneste butikk hvor det finnes barn.

Det er rart hvordan språk virker. Lager du film med logo bak, puttet inn i et avbrudd mellom to programmer og en typisk lengde på 30 sekunder, er det reklame – og da skal barna skånes. Hvis du derimot lager 24 halvtimes episoder i barnas prime time, basert på en historie som gir de perfekte rammebetingelsene for å eksponere blå skjerf og luer, da heter det Barne-TV – og da bryter man gjerne både fartsgrenser og korter ned middagen for at barna skal få se. Hva er forskjellen?

Joda – jeg ser forskjellene. Samtidig antar jeg at målet med reklameforbudet er å unngå kjøpspress. Og da blir det lett parodisk. For når så du sist en 30 sekunders reklamefilm som var så virkningsfull at den overgikk ”Jul i Blåfjell” i kjøpspress?

Så går da også SIFO forsker Anita Borch ut og stiller spørsmål ved dette åpenbare paradokset og kaller det skjult reklame. For eget vedkommende vil jeg verken kalle det skjult eller reklame - jeg vil kalle det helt åpen påvirkning. Hensikten er å få små barn til å bruke alle sleipe tricks på foreldrene for å få dem til å kjøpe luer, votter, bøker, undertøy, skjerf og kalendre, slik at NRK kan spe på budsjettet.

Det kan startes mange debatter basert på dette. Mandag kan vi diskutere hvorvidt NRK burde få drive med denne type virksomhet, tirsdag kan vi diskutere om de andre kanalene like gjerne kunne sende reklame rettet mot barn, onsdag kan vi være filosofiske og lure på reaksjonene hvis TV2 hadde kommet med en tilsvarende serie og torsdag kunne vi undres over hva som hadde skjedd dersom luene hadde blitt strikket først og TV-serien skapt etterpå.

Siden jeg er i twilightsonen mellom småbarnsfar og kynisk markedsfører, har jeg tenkt litt på dette – og strekker hendene i været. For jeg kan neppe si meg uenig i at et forbud om reklame rettet mot barn er en god tanke. TV er jo et virkningsfullt medium og loven lett å håndheve.

Å stoppe NRK fra å lage spin-off produkter basert på sine Barne-TV serier, er imidlertid umulig. Man kunne sikkert besluttet det – og det hadde også vært enkelt å instruere NRK, men det kunne blitt ganske tomt på skjermene etter hvert. For med et forbud, måtte jo alt som smakte av kjøpspåvirkning stoppes. Hva da med alle de utenlandske seriene? Selv Thomas toget og Postman Pat ville jo ha blitt forbrytere. Og de mest nostalgiske av oss ville ha stått i fare for å gå glipp av neste reprise av Pippi Langstrømpe, bare fordi noen kyniske svensker har sydd Pippi kostymer og trykket opp noen puslespill. For fenomenet med spinn-off produkter er eldre enn fjernkontrollen.

For at ikke denne artikkelen skal ta helt av skal jeg fri dere fra debatten om hvordan TV står seg i forhold til hva som skjer på Internett. Men kjære småbarnsforelder – hva vil du helst at barna dine skal sysle med – se et program som fremmer barns bruk av ullprodukter, eller den samme halvtimen brukt på Habbo?

Ok – jeg stopper her, men vil bare si til Anita Borch at – ja fysjom – NRK har blitt avhengig av inntekter det lukter av. Kjøpspress mot barn er ikke pent, og diskusjonen er berettiget. Men jeg må dessverre si at kampen allerede er tapt – for mange årtier siden. Dette har blitt et kulturelt fenomen. Diskusjonen framover handler derfor like mye om hvordan vi skal sørge for at det blir likhet for loven – slik at ikke NRK får andre rammevilkår enn konkurrentene.