Multiresesjonssosialtaskingåret 2009

Glemte jeg forresten multitasking? I så fall er jo det hårreisende. For når alt kommer til alt så tror jeg faktisk det er det ordet som bør huskes best av alle – og som kanskje bør være gjenstand for mest nysgjerrighet og tanker om forandring i det nye året.

Det er ikke mer enn et par år siden at vi sto og messet om hvordan ungdommene satt på rommet med TVen på, laptoppen på fanget, mp3 spilleren på øret, mens de sendte tekstmeldinger og spilte spill. Og når man klarte å få kontakt nok til å spørre hva de holdt på med, fikk man svaret: ”Ingenting”.

For to uker siden holdt jeg et foredrag i Holmenkollen, salen var fullstendig fri for fjortiser – og faktisk var det mange som ikke var førtiser en gang, men tvert i mot en god del eldre. For å få aktivisert salen, så de ikke skulle stivne helt, ba jeg alle som ikke hadde sittet med laptoppen på fanget og surfet på nettet mens de så på TV rekke opp hånda. Jeg tenkte vel at det var de som trengte som mest å få blodsirkulasjonen i gang igjen. Ingen rakk opp hånda. Av frykt for at salen kunne være plaget av tinitus eller leddgikt, stilte jeg spørsmålet en gang til. Uten reaksjon. Heller ikke tredje gangs forsøk skapte så mye som en rykning i en arm, men tvert i mot en viss antydning til irritasjon over at jeg hadde begynt å dra ut på tiden. Multitaskingen har med andre ord blitt en selvfølge.

Likevel har vi ikke begynt å forholde oss til den som markedsførere i særlig grad i 2009. Fortsatt tenker vi markedsføring slik Kotler lærte oss den – og vi bruker markedsbudsjettene til å fortelle, ikke til å involvere.

Multitaskingen gjør at vi involverer oss lettere – og veien fra den ene medieplattformen til den andre har blitt utrolig kort. For eksempel tok det ikke mange sekundene fra, inntil da ukjente, Melody Gardot sang sine første strofer på Skavlan, før seerne begynte å google henne – og før rulleteksten hadde begynt sin sakte marsj over flatskjermene, hadde hundrevis allerede lastet ned låtene hennes fra iTunes.

Det er ikke bare frøken Gardot dette funker for. Det er slik vi har blitt, der vi sitter med TVen flimrende på veggen, laptopen på fanget og mobiltelefonen liggende i beredskap ved siden av oss. Vi kjeder oss på tre plattformer samtidig. Eller kanskje det er rastløse vi har blitt? Så rastløse at vi ikke har tid til å vente og bare MÅ vite der og da.

Men vi markedsførere har ikke tilpasset oss godt nok enda. Vi tenker film når vi lager film og vi tenker kundeavis når vi tenker kundeavis. Enda vi har muligheten til å veve et fint mønster av virkemidler som lokker forbrukeren videre mot et kjøp – eller en relasjon. En relasjon som sannsynligvis blir sterkere for hvert trinn han eller hun går. I alle fall så lenge vi har forutsett hva forbrukeren søker.

Jeg tror imidlertid vi ikke har blitt flinke nok til å forutse det. Vi har mer enn nok med å prøve å snakke til målgruppen vår – ikke snakke med eller få målgruppen til å snakke om oss.

Sånn sett har 2009 vært skuffende. For hvor mye har egentlig krisen forandret oss? Alt for lite. All innsats har gått på å kutte ned på de aktivitetene vi gjorde i 2008. Vi har stort sett bare tatt fram de samme virkemidlene fra året før, men gjort mindre av dem. Smurt litt tynnere og håpet på at det skal rekke. Svært lite har derimot blitt gjort for å prøve ut nye mekanismer som kan bidra til å effektivisere markedsinvesteringene.

Joda – vi har begynt så smått å ta hensyn til at det er noe som heter sosiale medier. Men vi har gjort alt for lite for å sette de sosiale mediene, og alle de andre mediemulighetene vi har fått, sammen i en helhet som er i samsvar med forbrukernes adferd og ønsker.

Her ligger det store muligheter på vei ut av resesjonen og på vei inn i 2010. Jeg tror det blir et spennende år. Spennende – med et positivt fortegn!

God jul!