Medierevolusjon i olivenlunden

Så kunne jeg heller sitte der med et lite hemmelighetsfullt smil om munnen og tenke på den fullstendig usanne vandrehistorien om tyskeren som hadde blitt så fartsblind at han gikk ut av bilen i fart. Det som imidlertid er sant, er at farten lett kan bli så stor at vi mister perspektivet i forhold til omgivelsene, så vi ikke lenger klarer å bedømme riktig det som skjer rundt oss.

Med alle forandringene som skjer i medieverdenen i dag, kan noen og enhver bli fartsblinde – selv inne på sitt eget kontor. Derfor er ferien så utrolig viktig. Det å komme seg ut av fast lane og så langt vekk fra den hektiske hverdagen at man har problemer med å huske passordet på pcen når man er tilbake, er grunnlaget for å gjøre en god jobb. Når man møter hverdagen igjen da, kan perspektivet ha blitt et helt annet og omgivelsene kan ha tatt helt andre former enn når man duret i vei med tunellsyn og skjorteflaket utenfor. Og – vips – sitter man der med nye tanker og ideer.

Vi har alle hver vår metode for å fjerne denne fartsblindheten. Min egen yndlingsmetode går ut på å tilbringe sommeren i en liten italiensk olivenlund, hvor bare detaljer forteller at det har gått et år siden sist jeg dro på meg badeshortsen. Her er man fortsatt latterlig langt unna den digitale hverdagen, og kanskje nettopp fordi det er så lite som forandrer seg, blir selv små forandringer store. Dermed blir nye duker på bordene i restauranten, eller en restaurert førstøtningsmur til begivenheter som virker langt større enn hva som skjer med både radiokonsesjoner og mediebyråenes medlemskap i ANFO.

Men er det ikke typisk? Her prøver altså en stakkar å stikke av fra en hektisk hverdag og koble ut alle tanker på endringer i mediebildet, så havner man altså midt oppe i det som kan virke som århundrets største mediekrig så langt.

En av årets desidert største forandringer i olivenlunden var nemlig kirkeklokkene i nabobyen Tovo Faraldi. Denne landsbyen ligger en liten kilometer i luftlinje på den andre siden av dalen, og klokkene er dermed godt hørbare fra vår lille landsby. Her nede er på mange måter kirkeklokkene fortsatt et av de viktigste massemediene. Helt uavhengig av digitalt bakkenett og bredbånd, sender de ut bokstavelig talt klokkeklare signaler. Mye av det er selvsagt av kommersiell art, hvor 100% av reklamepausene er viet eiernes interesser i å trekke flest mulig folk inn på de ulike eventene kirken har å by på. Men klokkene har en misjon langt utover det guddommelige. Hver halve time døgnet rundt, klemter de for eksempel til og forteller folk på lang avstand hvor på himmelen sola befinner seg akkurat for øyeblikket. I tillegg vekker de hele området klokka syv, kaller folket inn fra olivenlundene til lunsj klokka tolv og hjem til middag klokken åtte. På disse tre tidspunktene brukes det grovere klokkekaliber, og kreativiteten er langt større enn de monotone times- og halvtimesslagene.

I tillegg fyller kirkeklokkene en symbolsk maktfunksjon mellom landsbyene i kommunen – og til alle tider er det kjerka i vår lille landsby, Villa Faraldi, som har vært den ubestridte bossen. Hver halve time har den tatt styringen ved å være første mann ut til å slå sine slag, før den har sluppet til sine underdanige naboer. Men den virkelige makten har den vist ved å klemte til med en æresrunde etter at de tre andre har gjort sitt – for liksom å gni det inn.

I år har det imidlertid skjedd store ting i medielandskapet. Noen må nemlig ha lagt en lumsk plan for at kjerka i Tovo Faraldi skal kunne ta nye lytterandeler og overta mediemakta i Faraldi dalen. Skjult bak høye stillaser rundt klokketårnet, som går innpakkinga av Oslo Domkrike en høy gang, har noen åpenbart smugla inn noen prakteksemplarer av noen klokker. Og strategien har vært klar – her skal man tekkes lytterne. Ingen kan nemlig slå Villa Faraldi når det gjelder antall ganger man skal fortelle hvor mye klokka er. Frekvens er og blir en måte å vinne fram i dette mediet også. I stedet utfordrer Tovo på innhold med sterkt forbedret kvalitet på underholdninga morgen, middag og kveld. Her snakker vi helt klart strategiske grep fullt på høyde med hvordan kommersielle kanaler har utfordret NRK monopolet. Så nå får folket det folket vil ha, nemlig vekking og matsignal i form av muntre små melodier – til og med i valsetakt. Det kaller jeg medierevolusjon!

Og det at hodet har begynt å gruble på slike bagateller, tar jeg som et tegn på at det er på tide å begynne å jobbe igjen – fartsblindheten er visst i ferd med å gi seg.