Duppedittsommer

Det var i 1999 jeg ringte på hos olivenbonden Giacomo for første gang med den norsk-italienske lommeparløren i høyeste beredskap. Den var oppslått på b for buon giorno. Leiligheten var leid inn ved hjelp av noen runder med telefax på en sjarmerende klønete engelsk og vi fant veien ned takket være at vi kjørte i kortesje bak en søster og svoger, som dels tok veien på hukommelsen. Når den sviktet, tok de fram en kartbok kjøpt på den første Tankstelle vi kom forbi. Den ble brukt flittig og noen ganger litt for sent til å kunne legge seg trafikksikkert over i avkjøringsfilen. Pytt pytt.

Trygt inne i leiligheten, etter å ha blitt introdusert til det elektriske anlegget og en litt mystisk varmtvannstank uten å ha forstått et ord, var det på tide å pakke ut av kofferten.

Kjedelig innhold egentlig. I tillegg til alt for mye klær, var det et par bøker, en litt større ordbok, toalettsaker og laderen til fars nye stolthet – mobiltelefonen. Det var den tredje i rekken, og like elegant som en murstein, men med mulighet til å sende SMS. Gleden var stor da jeg fant ut at jeg ikke hadde glemt laderen på hotellet i Tyskland.

I år blir pakkingen vesentlig mer avansert. Ikke minst fordi hver dings som puttes i kofferten har sin lille unike lader som må være med. Og det er ikke småtterier som skal stappes inn i bagasjerommet. For den bærbare PCen må jo med – i tilfelle man trenger å skrive noe på et kjapt tastatur, iPaden er med i tilfelle man får lyst til å bla i en nedlastet bok eller ta en runde med Angry Birds på stranden, iPhonen er uansett uunværlig og selv om den nå er utstyrt med 5 MP og digital zoom, må jo digitalkameraet med også. Putt på pulsmåler til løpeturene, hodetelefoner, linser til kameraet og kidsas Nintendo, så begynner vi å nærme oss. En pen liten samling med andre ord – og med flere husstandsmedlemmer, blir det til slutt ganske mange kilo med dingser som skal pakkes inn og ut.

Inne i bilen har de også skjedd saker og ting. Walkmanen er skiftet ut med DVD spillere i baksetet og i forsetet godsnakker far med en dame i dashbordet som til og med vet hvor det er køer i Tyskland. Dermed har halsbrekkende manøvre bak en svoger med en chiptunet folkevognbuss, gått over i historien.

Landsbyen er imidlertid den samme – og Giacomo og hans olivenbondekollegaer prøver fortsatt å sette fartsrekorder med sine trehjulede mopedlastebiler på de svingete veiene ned mot havet. Selv varmtvannstanken henger på veggen fortsatt. Men nå har Giacomo endelig fått seg Internett – og ordbokengelsken er byttet ut med enda morsommere oversettelser via Google Translator.

Verden har altså gått framover og det er vel ingenting som har forandret den mer enn ny digital teknologi de siste 13 årene. Nå kan vi på sekunder finne veien ut av den mest kronglete italienske bykjernen, holde oss oppdaterte på vennenes ferier via facebook, holde mailboksen nede på et anstendig nivå, lese norske aviser uansett hvor man er og sammenligne prisene i butikkene med de der hjemme.

Når jeg kjenner etter  er jeg kanskje bittelitt glad for at prisen på datatrafikk fortsatt gjør at man må bruke teknologien med måte.

God sommer – håper alle får ladet egne batterier mer enn duppedittene.