Blind og døv

Det er vel en ting vi nordmenn må ta inn over oss – vi har ingen spesielt lang merittliste når det gjelder å bygge sterke merkevarer. Skal vi være helt ærlige med oss selv, blir det litt tynt å vise til Mustad fiskekroker, Jotun maling og Jordan tannbørster som våre største internasjonale suksesser på det internasjonale forbrukermarkedet.

Noe av det skyldes vår lange erfaring med å sende råvarene ut av landet før kvaen har rent av grantrærne og fisken har sluttet å sprelle. Men la historie være historie – nå er jeg mest av alt bekymret for framtiden. For når mange av morgendagens markedsføringsledere blir utdannet hos herrene Blindheim og Døving, er det god grunn til å bli bekymret.

De ville visst skape debatt de to herrene – og det oppnådde de. De synes til alt overmål å være særs fornøyd med at debatten utelukkende handler om deres egne personer og ikke om det faglige. For faktisk hadde det vært svært betimelig å få litt mer fart i diskusjonen rundt hvilke grep norske markedsavdelinger faktisk burde ta nå. For ikke nok med at vi har en resesjon, men vi har også så store dreininger i folks medievaner at det er tvingende nødvendig å tenke nytt. På den annen side sitter vi i dag med helt nye og langt mer effektive verktøy i forhold til å kunne treffe målgruppen bedre og mer salgsutløsende enn noen gang.

Men det er dessverre ikke nytenkningen som kommer i første rekke når ulike eksperter kommer på banen for å si sin mening. Går man inn på Kreativt Forum sine hjemmesider vil man kjapt finne ut at norske reklamebyråer fortsatt er mest lystne på å debattere hvorvidt Schjærvens film for XXL er bra eller ikke og en hver liten endring i statuttene for Gullblyanten er også godt stoff.

Svisjer man over på kampanje.com finner vi en redaktør som mener at det Norge trenger nå er reklamebyråer som rykker inn annonser for seg selv for å ta egen medisin. Mulig det vil hjelpe marginalt på en presset økonomi i norske mediehus. Men hadde jeg vært markedsdirektør i en norsk bedrift, ville jeg ha tenkt meg om to ganger før jeg gikk til en rådgiver som mente jeg skulle bruke titusenvis av kroner på reklame når jeg kunne ha oppnådd den samme effekten med langt mer effektive virkemidler. Det er faktisk ikke slik at man alltid skal ta sin egen medisin - for å si det sånn Hans – det er dumt å ta avføringspiller bare fordi man har fått seg jobb i apotek!

Så har vi Alf Bendixen. Alltid belest og alltid med tydelige råd. Men i en tid hvor de teknologiske og adferdsmessige skiftene har vært så store siden forrige resesjon, at det må kalles en revolusjon, er selv PIMS basen et litt tynt grunnlag å bygge sine råd på. Eller for å si det på en annen måte – når ord som søkemotor-, viral- og mobilmarkedsføring var ufødte begreper i 1988, blir det å navigere etter PIMS basen som å reise på bilferie i Øst-Europa med et kart fra 1939 – den kan gi en del indikasjoner på hvor en del faste punkter ligger, men du finner ikke nødvendigvis den beste veien til målet.

Så – i en tid hvor vi burde bruke all vår tid og nysgjerrighet som markedsførere på å utforske nye kanaler og muligheter, burde man i det minste kunne håpe på at forskningsmiljøene og høyskolene – selve symbolene på framtiden – skulle kunne få litt nye vinkler inn i debatten. Men - akk, hva får vi? Jo, inn på det som burde være en seriøs og viktig scene for sterke meninger, klamper det to klovner som har slått ned vakta ved sceneinngangen og stjålet klærne til de ekte skuespillerne. Etter å ha blitt båret av scenen, klapper de seg fornøyd på egen skulder og er mer fornøyd enn Ari Behn over tiden i den smale spotlightstripen. Fullstendig Blind og Døv (her aner jeg kimen til et godt ordspill, men…) for at de har gjort noe kritikkverdig og uten tanke på hvordan dette påvirker omdømmet til seg selv, skolen de er satt til å lede eller norske markedsførere i sin alminnelighet.

Takk skal dere ha gutter – det var akkurat dette vi trengte for å sette fart på Norge nå.