De faglige diskusjonene rundt hvordan norske partier og politikere har klart å utnytte mulighetene i de sosiale mediene, har bølget fram og tilbake en stund allerede. Etter min mening floppet de alle som en – av en enkel grunn: De har ikke snakket om noe viktig.
Allerede mens Obama så vidt hadde begynt å tenke på om han skulle beholde bowlingbanen i kjelleren i det Hvite Hus, hadde valgekspertene kåret to vinnere: Obama og de sosiale mediene. Det var jo der sjølveste Barak hadde festet grepet om velgerne og lagt grunnlaget for valgseieren. Det var her – inne på twitter og facebook – velgerne hadde delt det gode budskap med hverandre, meldt seg på i fangrupper og bygget et engasjement som man sjelden eller aldri hadde sett maken til i amerikanske valgkamper. Dette var helt nye politiske mekanismer som bar på et nytt håp om en billig vei til makt – og lysene ble tent i øynene til politikere langt ned i lokallagene i norske partier.
Jens fikk 40 000 venner
For norske eksperter på sosiale medier, falt dette selvsagt betimelig sammen med at det fortsatt var akkurat passe tid til å selge seg inn til de politiske partiene her i steinrøysa, med tanke på valg ’09. Dermed toget de inn på partikontorene, inn i Stortingsgruppene og inn i lokallagene. Dørene sto selvsagt på vid gap - her luktet det jo stemmer må vite, og selv Giske kunne prinsippfast holde på sin skinnhellige motstand mot politisk TV-reklame. I trygg forvissning om at han nok kom til å bli en hit på YouTube! Det gikk vel ikke akkurat gått sånn. Jeg tør påstå såpass. At Jens fikk seg 40.000 venner på facebook, kan jo kanskje høres imponerende ut, men tross alt dekker det ikke en gang antall facebookere med partikontingenten betalt. Så jeg kan vel ikke akkurat si at jeg har sett noen skape seg en Barak effekt som følge av alle de nye vennene sine, followersene sine eller i antall views på YouTube. Det var fortsatt den treige TV-kassa – riktignok flatere og bredere enn i noen tidligere valgkamp – som flyttet flest meninger.
Nitrist
Men jeg fikk med meg mange ”nå gjør Jens ditt” og ”nå er Siv på datt” eller ”nå mener Jens ditt” og ”Erna går til angrep på datt”. Men folkens – dette holder ikke. Det holder rett og slett ikke. Dette var ikke noen god valgkamp for de sosiale mediene. Den var nitrist. Men fatt håp til neste gang – for det er ganske enkle ting dere feilet på:
1. Dere har trodd at folk i utgangspunktet har et brennende engasjement for dere og politikken deres og fylt opp tweetene og veggpostene deres med stoff som kanskje hadde vært interessant for den aller nærmeste menigheten, men som framkaller et stort langt gjesp hos alle andre.
2. Dere har glemt at norsk valgkamp som regel handler om en uhåndterlig masse med nitty gritty saker som bompenger og skolefruktordninger – ikke om store omveltninger og viktige veivalg, som i USA. Og det som ikke er viktig, blir heller ikke spredd.
3. Dere har brukt sosiale medier som enveiskommunikasjon og skapt steder på digitale plattformer som i stor grad bruker de samme tilnærmingene og mekanismene som valgbodene i Spikersuppa – og ”liksom” pratet med folk. Knapt det. For sidene deres var stort sett preget av null kommunikasjon mellom dere og målgruppa – det var stort sett dere som fortalte hva dere holdt på med og målgruppa som minglet med hverandre.
Engasjement og interaksjon
Facebook, twitter, YouTube og alle de andre såkalte sosiale mediene er ikke annet enn vanlige medier med dårlig dekningsgrad - før man får i gang engasjement, interaksjon og viral spredning. Begrepet sosiale medier består tross alt av to ord – ”sosialt” og ”medier”. Det glemte visst både rådgiverne og politikerne i denne valgkampen. Og for all del – det var ikke de sosiale mediene det er noe galt med, de kan funke fint som fy – det var de som fylte dem med innhold. Bedre lykke neste gang.
Comments