Flere nyheter
- Carat
- Kommentarer
- Inspirasjon
- Interne nyheter
- Ledige stillinger
- Annen kommunikasjon
- Direkte
- Sponsing
- PR
- Events
- Andre medier
- Kringkasting
- TV
- Radio
- Kino
- Trykte medier
- Avis
- Magasiner
- Utendørs
- Interaktivt
- Internett
- Mobil
- Søkemotormarkedsføring
- Innsikt
- Effektmålinger
- Forbrukerinnsikt
- Merkevareforståelse
- Trender og prognoser
Topplistene
| 1. NRK1: nytt på nytt |
| 1 289 000 |
| 2. TV2: Gullfisken 2011 |
| 834 000 |
| 3. TVN: Åndenes makt |
| 312 000 |
| 4. TV3: Hellstrøm inviterer |
| 128 000 |
| 5. NRK2: Aktuelt |
| 127 000 |
Relaterte nyheter
AgurkOil
Når agurksesongen har fått navnestriden i StatoilHydro fram i lyset igjen, er det interessant å merke seg at to særnorske fenomener styrer debatten – vår innebygde skepsis til alt som er nytt og vår mangel på merkantil tradisjon.
Store summer kastes i været, eksperter trommes fram fra sommerlige gjemmesteder på Sørlandet og Côte d’Azur og selv trauste Stortingspolitikere fra Buskerudbenken kaster om seg med navneforslag. Navnestriden rundt Statoil og Hydro er i gang igjen. Og det i et land hvor vi har klamret oss fast i isødet gjennom tusenvis av år, og nøysomhet har blitt hedersordet framfor noe. Selv ikke 40 år som oljenasjon klarer å slette denne type kulturelle spor. Med nøysomhet følger det også en hang til å rasjonalisere alt mulig, og det å bli styrt av følelser er noe vi helst ikke vil vedkjenne oss.
Med en slik bakgrunn er det lett for journalistene å velge vinklingen som treffer folket. Spesielt når Staten er den viktigste eieren. Da må jo alt være rasjonelt – og kostnadsfokusert. Dermed ringer man rundt til diverse eksperter og lar den med høyest kostnadsanslag og mest negativ vinkling få det største bildet. Voila – en sak! Med litt flaks tenner folket på unødvendig pengebruk, og politikerne henger seg på. Hurra.
Det andre særtrekket ved debatten, er vår mangel på merkantil tradisjon. Helt siden folkeskolen har vi jo lært om hvordan folk sydfra lot oss ro ut på stormfullt hav for å fiske, og hogge tømmer i tjukke skauen , for så å gribbe til seg godsakene for en billig penge, seile det hjem, videreforedle og tjene fett med penger. Dette har ikke akkurat gjort oss til en nasjon av handelsmenn, og langt mindre til en nasjon rik på internasjonale merkevarer.
Dette kommer til syne når presseoppnevnte merkevareeksperter uttaler seg. Hans Geelmuyden bringer inn forholdet til sitt eget navn i debatten. Interessant, men mer som et terapeutisk fenomen, enn et bevis for at StatoilHydro kan hete Statoil. Christian Sindings diskusjon grundigere. Likevel har han bare regnet på kostnadene ved et navnebytte – ikke avkastningen. Så er det da heller ikke like lett å regne på. For hvor mye er den interne effekten verdt? Statoil og Hydro var to konkurrerende kulturer, med tydelige forskjeller. Dermed blir en sammenslåing en sårbar prosess, mye drevet av følelser – selv med norske ingeniører ombord. Med et navnebytte kan samlingen rundt nye symboler skape grobunn for nytt fellesskap, med initiativ og entusiasme i stedet for interne maktkamper.
Salgsmessig er det heller ikke lett å estimere, men det er mindre enn 20 år siden Statoil navnet overtok etter Norol. Hvilke bokstaver som kom opp i lysmasta betød nok ikke så mye isolert, men energien inn i markedet, gjorde mye for både intern kultur og markedsandel. De ble definitivt det selskapet som eide initiativet, noe man kapitaliserer på fremdeles.
Det er heller ingen av merkevareekspertene som ser på alle målgruppene man skal nå, fra Pedersen som fyller diesel, til regimer av mer luguber karakter. Hvordan klinger ordet stat over alt? Bokstavkombinasjonen oil er kanskje heller ikke den beste overfor mange av målgruppene over tid? Og framtidige arbeidstagere vil kanskje heller ta del i noe nytt og bærekraftig enn noe som lukter stat og olje?
Hvilket regneark kan beregne dette?
Å synse rundt dette blir for komplekst i tabloidformat, til å ha noen hensikt. Men jeg skulle ønske denne type begivenheter kunne bringe oss videre når det gjelder allmenn forståelse for merkevarebygging. Det krever minst to ting:
1. at journalistene kan ta denne type saker i etterkant eller skape et mer nyansert bilde, ellers kan politikk komme i veien for det som er forretningsmessig riktig.
2. at merkevareekspertene ikke tabloidiserer debatten. Det er trist hvis dette i folks hoder reduseres til noe som lar seg avgjøre på tre minutter i feriemodus på en dårlig forbindelse fra Rivieraen. Et navneskifte som dette, er så komplekst at bare de som får jobbe med prosjektet har nok innsikt til å kunne svare. Jeg har tillit til at selskapet velger de beste rådgiverne som kan kjøpes, men hvis debatten er representativ for nivået i Norge, er jeg redd oppdraget havner på utenlandske hender.
Det ville jo ha blitt et trist utfall av agurksesongen.
Comments